Fam Johansen

Noen ganger må jeg lure på om det fins en skjebne, et guddommelig system der vi alle spiller en rolle. Når jeg ser tilbake på enkelte ting i livet mitt, er jeg tilbøyelig til å tro det. En fyr jeg traff tilfeldig etter en sabla fest for 4 år siden, er i dag min ektemann og far til mine barn - dette på tross av at vi bodde 150 mil fra hverandre da vi møttes, og alt tydet på at vi aldri skulle treffes igjen. Noen sier at man velger sin skjebne, og det er jo sant - jeg kunne valgt å ikke ta kontakt med Ivar igjen. Jeg kunne latt være å kjøre milevis over fjellet med sommerdekk på bilen i november for å treffe ham en gang til, det hadde til og med vært lurt. Men jeg gjorde det likevel. Det hadde vært lettere å la være, hva har man tapt liksom, et tilfeldig møte med en fyr som bodde 100 mil nord for det nordligste punkt jeg hadde satt mine ben. Hva er det som gjør at man tar sånne valg, som i ettertid viser seg å være det lureste man har gjort? Er det "noe" i oss som forteller oss at her er det mer å hente, uten at bevisstheten er klar over det? Eller er det noen som trekker i trådene, en skjebnegud, som styrer oss alle som marionetter? Jeg vet ikke, men når jeg tenker på hvor små marginene er enkelte ganger, til at livet mitt kunne sett fullstendig annerledes ut, da blir jeg litt svimmel. Og at alt skal være tilfeldig spill, virker fjernt da.

Så leser jeg i avisen, 5 personer er omkommet i en trafikkulykke i nærheten. Hva er meningen med det, for pokker? 4 av dem var ikke mer enn 20 - 30 år, fra samme bygd, der alle kjenner alle. Det er meningsløst, komplett meningsløst. Hvis det fins en skjebne, så er den grusom og kynisk, som kan utslette 5 sjeler og etterlate en hel bygd i sorg. En bygd som for øvrig har hatt nok tragiske hendelser det siste året. Hva er poenget med å bli født, hvis man ikke skal få leve? Hvorfor skal foreldre måtte begrave sine barn? Det er som å få den mest fantastiske gaven du kan få, for så å måtte gi den fra deg når du elsker den aller mest. Jeg klarer ikke forestille meg tapet de har lidd, det tror jeg ikke noen som har barn orker å prøve på en gang. Om noen hadde sagt til meg i en slik situasjon, at det sikkert var en mening med det, hadde jeg antagelig besvimt av raseri. Usynlige spilleregler lindrer ikke massiv sorg, men vissheten om at to minutter annerledes brukt kunne gjort all verdens forskjell, gjør den heller ikke lettere å bære.

Jeg føler med familiene som er rammet i Ørsta og i Ulstein. Det er det eneste jeg kan si som er i nærheten av å være trøstende. I en slik situasjon blir de største ord tomme.



Tror du på skjebnen, eller har vi alle frihet til å velge hvordan livet vårt skal bli?