Fam Johansen

Jeg har blitt min mor.

Sara er kommet i alderen der hun trenger jevnlig oppdragelse og det fører til en del små og store konfrontasjoner. Akkurat nå tester hun hvor langt hun kan gå før det får konsekvenser, og jeg prøver å være så pedagogisk som mulig - uten å falle i den samme fella jeg har sett andre hobby- pedagogikere gjøre- nemlig den at til syvende og sist får barnet det som det vil, bare ad tusen omveier. Samtidig prøver jeg å unngå å bli en brølende white trash- mamma, som klikker i vinkel for den minste ting, særlig dersom det kommer i ubeleilighet med Oprah Winfrey -show. En hårfin balansegang.

Tidligere i kveld prøvde jeg å få brettet noen klær som har lagt på min to-do-list siden før helga. Sara, som for øvrig akkurat har sluttet å sove på dagtid i helgene, var på punktet der hun er som trøttest, surest og mest mamma-nøden. Dårlig planlegging. Men jeg ville gjerne få unna de klærne, det ville bare tatt fem minutter, dersom Sara ikke hadde et sterkt ønske om å leke med kleskurven. Det ble grining og tenners gnissel da hun ikke fikk det, samt påfølgende furting. Furtingen foregikk ved at hun satt i sofaen og pirket borti stablene med klær med tærne, sånn at de truet med å rase sammen. Jeg sa pent fra et par ganger, at jeg ikke satte pris på denslags oppførsel, at jeg snart var ferdig, og da kunne vi lese Bing-boka. Den vennlige tilnærmingen var nytteløs, og akkurat idet jeg berget en haug håndklær fra å velte, kom det, det endelige beviset på at tilværelsen går i en evig sirkel:

"SARA! Tror du jeg gjør dette fordi jeg syns det er GØY!"

De fleste mødre kommer antagelig til et punkt der man plutselig skjønner foreldrenes standpunkter fra den gang de selv var små. Sånne åpenbaringer ofte forbundet med retorikk; man tar seg selv i å si de samme lamme tingene som mødrene våre sa til oss. Skrekkelig nok har jeg også merket at pappas bløte humor sniker seg på. Her om dagen lo jeg da jeg hørte vitsen om Tarzan som svingte seg fra tre til halv fire. 

Jeg antar jeg har en del repriser fra min egen barndom foran meg.

"Har du tenkt å sove HELE dagen?!"
"Tror du jeg ELSKER å vaske kopper?!" (regner med en oppgradering her, siden vi har oppvaskmaskin)

For ikke å snakke om; du får bare si fra når du er blid igjen!

Jeg ble aldri blid igjen. Jeg furtet lett i 14 dager. Stakkars mamma.

Stakkars meg.

Noen som klarer å tyde hva det står på bildet her, jeg klarte dessverre ikke å lese det helt.