Fam Johansen

I dag sov vi til kvart over 8, det skjer ikke ofte. Sara har begynt å venne seg til å ikke sove på dagen, hun sover bedre på natta og lenger om morgenen. Lykke. Imidlertid er jeg full av bomull i hodet i dag, antagelig fordi jeg har sovet mer enn 5 timer sammenhengende. :) Alt går litt sånn i sakte film.

Jeg vil gjerne takke for alle kommentarer jeg fikk i går. Det er flott å få respons, når man skriver om ting som betyr mye for en. Det at vi fikk kreft så tett på kroppen hjemme, var en av grunnene til at Regines historie opptok meg. Ikke for det, man trenger ikke personlig erfaring for å bli engasjert i hennes skjebne - men det opplevdes veldig nært å lese bloggen hennes, samtidig som Ivar fikk behandling. Regine og Ivar har vært på St. Olav samtidig, men siden Regine var under 18 da hun fikk diagnosen, var hun på barneavdelingen.

Når jeg er inne på det, må jeg skryte av legene på St. Olav. Vi fikk ingen informasjon fra det lokale sykehuset da Ivar ble innlagt, de snakket milevis rundt grøten, jeg tror ikke ordet kreft ble nevnt med et ord. Det eneste de sa, var at han måtte til Trondhjem for nærmere undersøkelser, og det måtte skje samme dag, med ambulansefly. Ivar hadde tenkt tanken, men jeg nektet meg selv å tro at det var det som feilte ham. Jeg ville ikke bekymre meg for noe som ikke var reelt, så jeg prøvde desperat å ikke tenke i det hele tatt. Imidlertid innstilte bevisstheten min seg på at Ivar kom til å bli borte for oss. I et helt døgn trodde jeg at han kom til å dø, og jeg planla begravelsen. Jeg lurte på om vi kom til å rekke å gifte oss, jeg kjente på at jeg var glad vi hadde Sara sammen, og at jeg var gravid med et barn til. Jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med huset vi bodde i, og hvordan det skulle gå å bli alene. (Ok, dette innlegget tar en helt annen retning enn jeg hadde tenkt)

Bekreftelsen på den snikende mistanken vår kom, da ambulansen som fraktet oss fra Værnes stanset foran Kreftbygget. Det er (var - nå er det en ny avdeling) en stor, brun og dyster bygning, og det står Kreftbygget skrevet på veggen. Noe tydeligere kunne det vel ikke sies.

Vi kom en fredag kveld, og det ble ikke gjort noe før lørdag. Ekspertene ble tilkalt for å ta biopsi, så vi slapp å vente helt til mandag. Den ble analysert med det samme, tre leger kom på rommet vårt da de foreløbige resultatene var klare. Vi lå og sov, vi hadde ikke sovet stort den natten. Vi lå på et vanlig sykehusrom, i to sykesenger satt sammen til en dobbeltseng. Sara lå sammen med oss, og hun var helt på styr hele natta, hun som vanligvis slår seg til ro hvor som helst. Vi bodde på det rommet i en hel uke, jeg ble helt deprimert av å være der. Da vi endelig flyttet over på pasienthotellet var jeg helt ødelagt i hodet av å se alle de triste skjebnene som vandrer rundt i sykehuskorridorene.

Jeg husker at jeg stålsatte meg for det som skulle komme da legene kom inn, jeg stengte av alle tanker. Jeg kunne ikke tillate meg å slippe ned veggen jeg hadde skrudd opp rundt hjernen min, da ville jeg brutt fullstendig sammen. Ivar gjorde det samme, ingen av oss felte en tåre gjennom hele denne prosessen; utad så vi nok helt umenneskelig avbalanserte ut. Kreft, ja, sier du det, liksom.

Legene snudde alt det negative. De var vanvittig flinke til å formidle informasjon, selv om den var knusende, så gav de oss samtidig håp, ja, nesten forsikringer om at dette skulle gå helt bra. De fikk oss til å le, og jeg hadde aldri trodd at det å få en slik beskjed kunne formidles i slik lett stemning. Samtidig hadde Ivar vært veldig syk i halvannet år, det å få en endelig bekreftelse på hva det var som feilte ham, og at det kunne behandles - det var en helt enorm lettelse.

Jepp, så fikk vi litt sjelevrenging i dag også. :)



På den mer rosa siden, kan jeg nevne at jeg skal til frisøren om en time, og jeg gleder meg noe helt sinnsykt. 

Ha en strålende dag! :)