Fam Johansen

Jeg kunne ikke hvile lenger enn tiden det tok å dokumentere topp - triumfen, de andre måtte begynne å gå ned nå. (I dag vet jeg at jeg bare var 25 minutter bak Ivar - ikke en eller to timer som jeg hadde trodd.) Jeg hadde ikke sett noen bak meg siden Gilmans Point, vi antok at jeg og Magnar var de siste som nådde toppen av de som prøvde. Vi tok feil, et stykke på tilbaketur møtte vi tre stykker - like slitne som vi alle hadde vært på dette tidspunktet. Jeg syns så synd på dem, jeg visste altfor godt hvor langt de hadde igjen. (De kom seg opp de også :)

Å komme seg tilbake til Gilmans Point igjen gikk greit nok, men det var tungt å motivere seg. Ikke bare var kroppen min helt ferdig etter den ekstreme påkjenningen det siste døgnet, men i hodet mitt slet jeg med vissheten om hvor langt det var igjen, og hvor lite vi ville få hvile. Vi hadde brukt tre dager og en nattt på å komme opp. Vi skulle gå ned på 36 timer.

Nedenfor Gilmans var mye av snøen smeltet. På solsiden er det store forskjeller mellom dag og natt - temperatur. De digre steinene og den bratte skråningen viste nå i all sin gru, vi kunne ikke spasere - vi måtte holde oss fast i steiner, støtte oss på stavene og passe på hvor vi tråkket. Det var likevel ikke det mest slitsomme. Da den bratte steinknausen var tilbakelagt, ble underlaget et tykt lag løsmasse, som var frossen da vi gikk opp. Nå gav massen etter for hvert skritt, det var som å gå i løssnø uten ski. Sikk - sakk - svingene vi hadde beveget oss i på vei opp gikk vi tvers gjennom nå, rett ned den bratte bakken. Framsiden på lårene og leggene, og ikke minst knær og tær fikk juling.

Med et helvetesdøgn i beina var det slitsomt å begynne på denne nedstigningen her.. dette er rett nedenfor Gilmans Point. Men det var enda verre å komme ned til det som viser i øverst i venstre hjørne av bildet. Det var kilometer på kilometer med løsmasse, blytungt å gå i.


Det er nesten godt å se at det ser like jævlig ut nå, som det gjorde da jeg sto der oppe. Akkurat nå lurer jeg mest på hvordan jeg kom meg OPP her! Det må ha vært fordi det var bekmørkt og jeg ikke så hvor langt vi skulle, hehe.
De små husene du ser der nede er ikke Kibo. Det ligger enda lenger unna, under skyene.


I dagslyset tok det ikke lang tid før vi så de grønne takene på Kibo under oss, i den sylkvasse luften virket de ganske nærme. Idiotisk nok lot jeg meg lure, og jeg ble motivert av den illuderte avstanden. Vi gikk sikkert en time uten at de jævla takene kom noe nærmere, de var akkurat like føkkings store som de hadde vært første gang jeg så dem. Hver gang jeg tenkte at, nå, nå ser jeg veien vi går på kobler seg sammen med den tynne streken som er veien inn til campen der framme, nå er det bare å gå rett fram litt til, så er vi der. Tredve skritt senere så jeg at veien skled ned enda en bakke, slynget seg tretten ganger til høyre og venstre og forsvant bak ENDA en åskam - saTAN i helvete, skulle det aldri ta slutt, vi gikk nedoverbakke, og til og med en snarvei som måtte spare oss tusenvis av skritt, hvor TREIGT gikk det an å tilbakelegge en strekning? Jeg ble frustrert og forbanna, ikke minst fordi kroppen min nektet plent å bære meg, jeg måtte fremdeles stoppe uhyggelig ofte. Vi kom til Hans Mayers Point igjen, selv uten snø og i dagslys så jeg den spesielle hulen på lang avstand, og jeg tenkte HÆ?! Jeg trodde vi hadde passert det stedet for lenge siden, også var vi ikke kommet lenger enn HIT! Ivar ble også demotivert av denne oppdagelsen, stakkars mann, han hadde vært nede for en time siden hvis han hadde fått gå i sitt eget tempo. Gibson løy så det rant, "not far now, Moma, hakuna matata". Jeg hadde ikke mer hakuna matata igjen, og jeg greide ikke lenger å være til stede i øyeblikket og bare gå, slik jeg hadde gjort på vei opp. Jeg ønsket meg til Kibo, jeg ønsket meg i soveposen, og jeg klarte ikke tenke på noe annet enn hvor sliten jeg var. Problemet med å være tom for krefter på vei ned, er at man ikke har noe alternativ - man ER jo allerede på vei hjem, man kan ikke tenke at dette gidder jeg ikke; jeg snur. På et tidspunkt ønsket jeg meg seriøst et beinbrudd, så noen andre måtte kjempe med den dødstrøtte kroppen min. 

Det at jeg måtte stoppe hele tiden, ødela meg fullstendig. Vi kom aldri til å komme fram hvis jeg ikke klarte å gå, men jeg klarte virkelig ikke å gå! Til slutt satte jeg meg rett ned og grein av fortvilelse, jeg skjønte ikke hvor jeg skulle hente krefter, jeg hadde ingenting. Ivar prøvde å trøste, men han kunne ikke si noe jeg ikke visste fra før. Gibosn kom med de bevingede ord, "no cry, Moma, today is today, but tomorrow is tomorrow - you feel better".

Tanken på å gå til Kibo var knusende nok i seg selv. Men det aller verste var at det ikke var målet. Kibo var bare en rasteplass, hvor vi skulle spise litt, for første gang siden middag dagen før. De som kom tidlig, rakk en blund. Jeg visste ikke hva klokken var, men det var hevet over all tvil at vi ikke kom tidlig. Vi kom til å komme til Kibo, bare for å pakke sekken og gå enda en mil og vel så det - til Horombo. Først der ville vi få spise, og sove. Jeg kunne ikke for mitt bare liv skjønne hvor jeg skulle finne krefter til å gå så langt - før det ble mørkt!

Vel, ved å sitte her å sippe kom vi i alle fall ingen steder. Jeg kom meg på bena, og klamret til armen på Gibson stavret jeg meg videre. Jeg tvang meg til å ikke tenke mer på hvor langt det var igjen. Jeg fant tilbake til ett- skritt - av - gangen taktikken, og selv om sinnstilstanden ikke var så positiv som den hadde vært på vei opp, så greide jeg i alle fall å sette en fot foran den andre mange nok ganger til at vi til slutt sto foran døren til Kibo. Jeg kan ikke huske at jeg gikk inn der. Jeg håper jeg takket Gibson, nok en gang, ordentlig - men jeg vet ikke om jeg gjorde det. Det første minnet jeg har etter at vi gikk inn på leirområdet, er at jeg ble ønsket hviskende velkommen av de andre jentene på soverommet. Noen lå og sov, de som var våkne var de som ikke hadde kommet til toppen. Jeg klatret opp i den latterlig høye sengen min og hvisket litt sammen med de andre. Jeg spurte hva klokken var, og ble overlykkelig da den bare var ett! Jeg trodde den var nærmere fire! Jeg fikk et glass appelsinjuice, som jeg drakk en sup av - jeg rakk å hilse på de tre damene som kom ned etter meg - så sovnet jeg.

Jeg fikk ikke sove mer enn en kort stund, det ble servert mat klokken to, og halv tre måtte vi være ferdig pakket og ute av hyttene. Jeg rakk ikke maten, men Ivar hadde satt av en bit kald lasagne og litt salat som jeg kastet i meg mens portørene ryddet av bordet. De hadde det så travelt at jeg slukte i meg den siste biten med en afrikaner på hver side, de holdt i hver sin ende av bordduken og glante på meg. Da jeg svelget siste bit, tok de bort fatet og koppen min i samme øyeblikk som jeg svelget, og brettet sammen duken, hehe. Vi lo av det, det er helt utrolig hvor mye det hjelper med bare litt hvile. Humøret mitt var tilbake, og den lange, lange milen til Horombo gikk greit.

Og musene ventet på oss, og sjokoladen vi hadde i sekkene.


På Horombo pakket jeg ned vinterutstyret, fant fram de aller, aller siste rene plaggene, dvs en lang ullunderbukse og en grønn ullgenser som jeg spiste middag i. Etterpå gikk vi rett til køys. Jeg hadde trodd at jeg skulle sove som en stein, men det ble så klamt i hytten at jeg våknet i ett - tiden med noe som liknet et klaustrofobisk anfall. Jeg sov litt urolig etter det, men følte meg likevel uthvilt da vi ble vekket 6.30 for å gå de siste to milene ned til gaten. Jeg var stiv og støl på framsiden av leggene, men ellers var det mest nærliggende behovet jeg hadde en varm dusj og få vasket håret!

Gaten, 1900 moh. Da jeg satt gråtende i fjellsiden 2 mil herfra, trodde jeg aldri vi skulle greie å komme hit på mine egne bein. På vei opp, sammenliknet jeg denne fjellturen med fødselen til Sara. Den tok nesten 40 timer, og var hittil mitt livs største bragd, fysisk og psykisk. Fram til jeg brøt sammen, ville jeg sagt at Sara sin fødsel var verre enn dette. Idet jeg gikk på smellen etter Gilmans Point, var jeg lenger nede enn jeg har vært i hele mitt liv. I dag er det å gå ned fra Kilimanjaro er det mest krevende jeg noengang har gjort.



Dagen etter, tilbake på hotellet i Marangu, hadde jeg så vondt i tærne og på framsiden av leggene at det var vanskelig å gå normalt. :) Prestasjonen min satt godt i beina, kan man si! Da jeg kom hjem, hadde jeg fremdeles vondt i høyreleggen, så på tirsdag var jeg hos legen og fikk konstatert seneskjedebetennelse. Bortsett fra det, er det eneste jeg sitter igjen med i dag en hel haug med fantastiske minner og en påtagelig stolthet over at vi har greid å bestige verdens høyeste frittstående fjell! :)