Fam Johansen

- Ja, hallo, det er hos Gjens(tr)idige Forsikring?
- Hei, det er fru Johansen her. Du, bilen min har visst blitt stjålet!
- Nei, og nei. Hadde den bilalarm?
- Hehe. Nei.
- Ok. Hvor sto den da?
- I et parkeringshus i sentrum.
- Akkurat. Var den låst?
- N...ei, den var vel ikke det. Men sentrallåsen virker ikke på passasjersiden, så den døra var sikkert låst.
- Jeg forstår. Og hvor var nøkkelen?
- Den.... lå nok i passasjersetet.
- Mhmmm. Og hvorfor ringer du meg om dette?

Shait. Kanskje det ikke var så ideelt at bilen min var søkk borte likevel. Sannsynlig at forsikringen min ville dekke et tyveri så lenge bilen ikke sto låst, i en hermetisk lukket garasje, med den eneste eksisterende nøkkelen forseglet i en bankboks i nærmeste hvelv. Men hvor i helsike VAR den da??

Jeg pleier vanligvis å huske hvor jeg parkerer. Jeg er over gjennomsnittet svimete, men byens parkeringshus er såpass oversiktlig at ikke engang jeg klarer å ROTE bort bilen min der inne. I dag kunne jeg sverget på alt som er hellig at jeg parkerte i 6 etg. SÆRLIG når jeg parkerer i 6. etg er jeg sikker på hvor jeg står. 6. etg er nemlig på taket, det er ekstra trangt der og nesten ingen p - plasser. Derfor står jeg der bare hvis det er umulig å parekere i etasjene under. Det hadde jeg gjort i dag, det husket jeg helt klart og tydelig, for jeg hadde en idiot helt oppi støtfangeren min hele veien opp, som stressa meg såpass at jeg ikke gadd å prøve meg på en rygge - luke - parkering.

Siden det beviselig ikke sto noen bil som tilhørte meg i 6 etg. etter jobb i dag, sto jeg igjen med to alternativer.

1. Bilen er stjålet. I utgangspunktet en helt genial situasjon, siden bilen min i praksis er et vrak; en tyv ville gjort meg en gigantsik tjeneste ved å stikke av med den. Men ikke hvis bilen var ulåst og nøkkelen lå inni. Det gjør den titt og ofte, for da vet jeg hvor den er. Bortsett fra når jeg IKKE legger den igjen der med vilje, som i går da jeg var på besøk hos broren min - da aner jeg ikke hvor jeg skal begynne å lete. Uansett - så lenge nøkkelen lå inni, kunne jeg like gjerne pakket et gavebånd rundt karosseriet og lagt en lapp med "Vær så god" under viskeren. Saksbehandleren min på Gjensidige ville tisset på kravet mitt om jeg hadde prøvd å få dekket tapet under slike omstendigheter.

2. Bilen er tauet bort Like ofte som jeg legger igjen nøkkelen i bilen, overser jeg skilt når jeg parkerer. Enten med vilje, eller uten. Men dette er da virkelig et offentlig parkeringshus, og jeg står her hver dag. Jeg gikk en runde for å se om de hadde satt opp noen "Privat Parkering" - skilt for 6 etg. nylig, men så ingen. Jeg var flere måneder for sen med å sette på oblatene mine i fjor, mest fordi bilen sto i sju steiner, eller jeg hadde mista nøkkelen eller hva det nå var som gjorde at jeg ikke kunne kjøre den. Hadde jeg glemt å sette dem på i det hele tatt? Tauer de biler for sånt? Næh... dessuten var jeg brennsikker på at Ivar ordnet det greiene der. Akkurat som han ordnet med ny nøkkel, og fikset bilen. Igjen.

Selskapet som drifter p - huset, trakk nylig 1000 kr fra kontoen min ved to ulike anledninger - og det var faktisk ikke min feil - fordi automaten deres ikke hadde registrert at jeg HADDE stappet inn Visa - kortet igjen ved utkjøring. Jeg tenkte jeg i alle fall ikke skulle la parkeringen tikke og gå hvis bilen var stjålet, så jeg gikk bort for å betale. "Parkering startet", sto det på kvitteringen. Jaha? Hvis noen hadde stjålet bilen min, ville de neppe tatt seg bryet med å avslutte parkeringen. Hm. Jeg gikk ned i 5 etg. Ingen bil der heller.

I 4. etg derimot, sto mitt plommerøde vrak, midt på gulvet. Hadde det ikke vært for at jeg visste det var umulig, ville jeg trodd at noen hadde demontert den, puttet delene i lommen og skrudd bilen sammen igjen 2 etasjer lenger ned. Hvor svimmel går det an å bli? Da jeg puttet kortet mitt i automaten, tikket billetten ut med "Parkering Avsluttet, 62 kroner takk, siden du har stått her siden klokka 11.57." *Rødme*

Jeg så et program på tv en gang, om forhørstekninkker og utfordringene en etterforsker har i forhold til vitnet sin hukommelse. Jeg finner trøst i at det er vitenskapelig bevist at man ved bittesmå intervensjoner blir lurt trill rundt av sin egen hjerne. Man kan være 200 % sikker i sin sak, og likevel huske feil. Det er helt naturlig, og fullstendig mennesklig.

Likvel... om jeg skal melde noe tapt, må det være korttidsminnet mitt.

Men det spørs om det var verdt nok i utgangspunktet, til å kreve noen erstatning...




EDIT; for svarte helsike! Mens jeg skrev dette innlegget, bæsjet Viktor seg ut for andre gang på en time. Da jeg skiftet på ham, så jeg at det var masse bæsj i bodyen hans. Stakkars liten, tenkte jeg, er du så dårlig i magen? (Han kastet opp i barnehagen i dag.) Neida, det var han ikke - jeg hadde bare GLEMT Å TA PÅ UNGEN NY BLEIE!?

Seriøst; hvis en lege leser dette og tror jeg har hjernesvinn, gi meg et hint da, så får jeg bestilt meg en undersøkelse. Hvis jeg husker det, vel og merke.