Fam Johansen

Det var helt umulig å se noe tydelig i mørket, men de hørte bjørnen på den andre siden av hytteveggen. De hadde bare dekket den knuste ruten med papp, så de kunne høre hvert prust og grynt fra det enorme dyret. Den grov i snøen, og den bukserte med noe, noe tungt. Trude lukket øynene og priset seg lykkelig for at de slapp å se den groteske scenen som utspilte seg utenfor. Hun visste ikke om en bjørn var i stand til å spise et frossent menneske, men det var ikke tvil om at denne gjorde et iherdig forsøk. De kunne høre kjevene låse seg omkring de håndterlige delene av kroppen, slepe den rundt mens den lette etter bløtt vev å sette tennene sine i.
- Jeg trodde bjørner lå i hi nå, hvisket Frida, vettskremt. - De kan våkne, svarte Bjørnar. Det er snart april, hvis de blir sultne nok, går de ut og leter etter mat.
- Flott, akkurat det vi trengte, gryntet Stian, en desperat bjørn på matjakt. Han hadde satt seg i sofaen igjen, mørk i blikket.
- Vel, på den positive siden tror jeg ikke den vil forsøke å komme inn til oss, hvisket Bjørnar. Bjørner er sky, og holder seg unna mennesker hvis de kan. Men, dersom den faktisk klarer å spise av... det som ligger der ute, så drar den kanskje ikke sin vei med det første. Vi kan jo håpe på at den... drar ham med seg til hiet, men det høres ikke sånn ut akkurat nå, avsluttet han, idet en høy knaselyd fylte rommet. Alle lukket øynene og svelget tungt. Alle unntatt Frida. Hun satt i den andre delen av sofaen, langs langveggen. Et annet vindu vendte ut i den retningen de hadde kommet gående noen timer før. Stemmen hennes var langt mer resignert enn redselen i blikket avslørte.
- Vel, Lars Monsen - det er mer enn en bjørn her. Hva sier du til det?
Alle styrtet til vinduet ved Frida. Det tok en stund før de så noe i mørket, men etter noen sekunder kunne alle konstatere at ikke bare en, men to skikkelser tumlet rundt der ute. Snøen som kom fykende i vinden dannet svake konturer av de mørke kroppene idet den traff pelsen. De var mindre enn den første, noe mer detaljert så de ikke. Men det var tydelig to av dem på denne siden, i tillegg til den store som kjempet med den døde kroppen rundt hjørnet.
Bjørnar slapp seg tilbake i sofaen med et stønn.
- En binne med unger. TO unger. Sultne som ulver alle sammen. De vil antagelig bli...mer plagsomme enn et ensomt streifdyr. Trude la merke til at han modererte uttrykksmåten sin på etter et blikk på ansiktet til Frida, som var en maske av skrekk. Ikke at hun ikke var vettskremt selv. Hun visste ikke mye om bjørner, men skjønte at risikoen ved å bevege seg ut av hytta nå omfattet mer enn kulde og snø. Binner med unger var den farligste bjørnen, det visste hun også. Hun tenkte på historiene bestefaren hadde fortaltt, om da han jobbet på Svalbard i sin ungdom. Isbjørner hadde beleiret jakthytter i dagevis, og noen hadde til og med angrepet hytta for å komme seg inn til dem som oppholdt seg der. Lurer på hvor mye norske fastlandsbjørner likner på isbjørner, tenkte hun.
- Er det mulig at det fins våpen her, spurte hun de andre.
- Da ville vi vel ha funnet det mens vi lette etter nøkkelen, svarte Frida. - Da så vi etter en liten gjenstand, svarte Trude. - Vi har for eksempel ikke sett...under senga.
- Vær så god, sa Stian. - Men hvis det ligger et lik til der, vil jeg ikke vite om det.
Alle klarte faktisk å smile av den morbide vitsen, og i ett sekund husket Trude hvorfor de hadde takket ja til å bli med på overraskelsesbesøk til Kjell og Randi. Frida og Stian var krevende mennesker, men på sitt beste var de morsomme å være sammen med. Innfall som dette var typisk Stian, det var ikke hans feil at de nå satt i denne situasjonen.

Det var ikke noe våpen under senga, og ikke noe annet sted heller. Det eneste de kunne forsvare seg med var støy og spetakkel, så de bestemte seg for å hamre på kaseroller og slå løs på møbler hvis bjørnene skulle bli fristet til å komme inn. Inntil videre fant de det best å ikke gjøre beistene oppmerksomme på at de eksisterte. De satt i taushet og hørte på lydene utenfor, som kom og gikk litt nå, det virket som de tok pauser i maltrakteringen av stakkars Fritz der ute.

Frida og Stian sovnet etterhvert, Bjørnar slumret også, men siden han og Trude delte en dyne var det litt vanskeligere for dem å finne en behagelig stilling. Dessuten var det noe alvorlig feil med føttene hans, de verket noe så inn i hampen. Han visste hva det var; det hadde skjedd før. Frostskade. Men dette var verre enn noe han hadde opplevd, det var vanskelig å bevege tærne og han kjente at varmen sprengte seg ut under huden. På utsiden var han følelsesløs, og da han masserte føttene sine foran peisen tidligere, kjente han at huden ikke beveget seg oppå underlaget slik den skal. Det betydde at vevet var frossent, kanskje inn til beinet. Han hadde ikke våget å ta av seg sokkene, han ville ikke se hvordan det så ut, redd for å få diagnosen bekreftet. Etter at han hadde fått varmen tilbake på ekstremt smertefullt vis, var bena hans blålilla og røde, hovne og fæle. I morgen ville tærne være dekket av svarte blemmer og sår, død hud, og kanskje dødt vev. Han kunne bare håpe at det ikke ville gå betennelse i det, eventuelt at tærne ville falle av av seg selv før det utviklet seg til koldbrann. Framfor alt håpet han at ingen så hvordan han så ut, det siste de trengte nå var flere bekymringer og mer panikk.

Til slutt falt han også i søvn, men gled ut og inn av feberaktige drømmer om bjørner og levende lik.