Fam Johansen

Ilena og Stian var våte og kalde etter gravingen. De sprengfyrte for å få varmen, kubbene brant fort, og det var åpenbart at beholdningen ikke ville rekke et døgn til. Ute hylte stormen, det snødde igjen. Det tynne dagslyset presset seg inn gjennom den grå vindusflaten, horisonten var stålblå.
- Vi må hente mer brensel, sa Ilena. Dette tar slutt før kvelden, jeg har ikke nok klær til at alle kan holde varmen i natt. Dynene er ikke varme nok. Vi kan gå rett bort i skogen, det ligger en øks under kjøkkenbenken.
- Kanskje dere kan ordne det, jenter, spurte Stian med et blikk bort i sofaen. - Vi er søkkvåte.
Trude fnyste. - Det var dere som insisterte på å legge Bjørnar ute, dere kan hente veden sjøl. Jeg sa vi kunne fyre mindre. Dere nektet, og nå bruker dere dobbelt så mye ved som vi ville gjort ellers. Stian flyttet blikket sitt til Frida, men visste det var fånyttes. Frida ville ikke klart å håndtere en øks, eller bære nok til at det var verdt sytingen det garantert ville bli i etterkant. Det måtte bli han og Ilena igjen. Ilena sa det ikke gjorde noe, hun var vant til de enkle kårene her oppe, det var en av tingene hun likte. Enkle problemer, og enkle løsninger. Vanligvis, i alle fall. De bestemte seg for å gå når klærne var tørket litt. Etter middag passet bra, da var det forhåpentligvis nok dagslys igjen til å se hva de drev med.

Timene sneglet seg av gårde, stemningen var trykket. De laget middag, og spiste i taushet. Trude gråt ofte, og satt mye for seg selv. Stian sa ikke noe da hun la seg i sengen til Bjørnar og trakk dynen over hodet.

Etter middag kledde Stian og Ilena på seg det de hadde av relativt tørre klær og gikk ut. Stian med øksen, Ilena med riflen. Trude hadde sovet og grått om en annen i timesvis, og følte seg helt bedøvd. Som om hun hadde våknet etter narkose. Hun fikk knapt med seg at vennene gikk.

Hun fikk med seg at de kom tilbake. Rettere sagt, Ilena kom tilbake, vill i blikket og stemmen i et hysterisk leie - Dere må komme! Binna kom; nært, under 20 meter fra oss! Stian - han sprang, i feil retning, inn i skogen! Jeg finner ham ikke! Fridas stemme sprakk i fistel da hun skrek til svar: "Hvorfor skjøt du ikke! Er du helt evneveik, drep den! Drep den før den finner Stian!" Ilena ristet bare på hodet, fornærmelsene til Frida lot ikke til å komme under huden hennes. Hun ropte tilbake, men stemmen var stødig. "Jeg skjøt; to skudd! Det siste traff, men jeg er ikke noen jeger, jeg fikk panikk, jeg også!" - Hvor traff du, spurte Trude tilkjempet behersket. - I foten, svarte Ilena, det var blod i snøen, og hun slepte på forlabben da hun løp inn i skogen igjen. - Så.. nå er binna både sulten og skadeskutt, konkluderte Trude. Realiteten sank inn hos Ilena også, og øynene hennes speilte noe som liknet et panikkanfall i emning.

Trude spratt ut av sengen og begynte å kle seg. Uansett hvor sint hun var på de andre, kunne hun ikke la Stian gå en så grusom skjebne i møte. Et blikk på Frida, som var på oppløsningens rand, gjorde Trude enda mer fokusert. Hun kunne ikke la venninnen lide det samme tapet som henne selv. Trude var den sterke nå, og vissheten om det skjøv den lammende sorgen til side. Bjørnar hadde ikke ønsket henne passiv, tenkte hun. Hun måtte holde hodet kaldt, handle. Hun kastet ytterklærne til Frida, ba henne kle seg og snørte vinterskoene på seg. Frida trakk opp glidelåsen i støvlettene sine. "Hva!? Selv om vi skal kjøre over et fjell, betyr jo ikke det at vi skal base rundt i snøen", hadde hun forsvart seg med da de andre hadde sett skrått på klesvalget hennes. Hadde situasjonen vært mindre livstruende skulle Trude gitt henne en leksjon i funksjon over fashion, men dette var knappest tidspunktet å gjøre det på. 

De løp ut, og holdt på å bli blåst over ende. Vinden var sterk, det var vanskelig å holde øynene åpne. Snøfokket føk som lynrask tåke over landskapet, lyset hadde antatt en grålig tone. De trakk pusten og kjempet seg fram, mot skogkanten 50 meter foran. Selv om de gikk i Ilena og Stian sitt spor var det blytungt.

Skogen tårnet seg opp etterhvert som de nærmet seg. De lange, rette furutrærne svaiet voldsomt i toppen, men nede på bakken var stammene massive som stein og rotfestet som fjell. Allerede bak den første rekken av trær, løyet vinden litt, men susingen over hodet fortsatte med uforminsket styrke. Det var mindre snø på bakken, og litt lettere å gå. Det skarpe lyset refleksjonene av de snødekte flatene utenfor skapte, nådde ikke hit. Her inne var det dunkelt.

Ilena og Stian hadde beveget seg planløst i terrenget før de møtte binna, det var ikke noe poeng å følge det første sporet. Ilena ledet dem i en rett linje mot punktet der Stian hadde styrtet fra henne. Mens de småløp innover, fortalte Ilena mer nøyaktig hva som skjedde, hivende etter pusten mellom setningene.
- Vi sto og hugget greiner av en furu som var noenlunde tørr. Binna kom, 50 meter unna. Vi skrek og ropte, men hun kom mot oss. Jeg så ikke ungene, men de var garantert i nærheten, for plutselig satte hun inn et skinnangrep, kom løpende mot oss, for å skremme. Stian trodde hun ville angripe, og satte av gårde, oppover haugen her. Hun fulgte ikke etter, men så mot meg. Det var da jeg skjøt, først i luften. Da hun ikke lot seg skremme, siktet jeg på kroppen. Hun sprang nedover, bort fra Stian, da jeg traff henne. Sporet til Stian forsvinner lenger oppe, fordi det er så mye vegetasjon og kampesteiner der.

De kjempet seg videre, forbi stedet der bjørnen hadde kommet, forbi den lille haugen av ved de hadde rukket å samle, og videre oppover etter sporet til Stian. Snøen var tråkket ned etter to par føtter og ett på retur, det var tydelig at Ilena faktisk hadde lett før hun kom tilbake til hytta. Nå gikk de lenger, opp i mellom noen store steiner. Sporene ble vanskeligere å følge, til slutt ble det helt borte. De sto litt rådville noen meter fra hverandre i trekant - formasjon. De sto til knes i lyng, rundt dem var det steinur, terrenget skrådde bratt oppover. Stian ville ikke gått dit, tenkte Trude, det ville gått sakte å klatre oppover der. Hun lot blikket gli på nedover skråningen til høyre for henne, der hun sto ytterst i trekanten. Bakken foldet seg ut i myke haguer, lyng og einer dekket av snø. Lenger nede så hun noe veldig blått. En jakke.

En person lå i snøen, på magen, med ansiktet ned.

Det var ingen tvil om at det var Stian.