Fam Johansen

Innlegget i går må få en oppfølger. Jeg blir nemlig ikke lei av å prate om trynet mitt, høhø. Neida, det dreier seg ikke om det. Jeg skrev ikke det jeg skrev for å få egoet mitt bekreftet. Ikke kompleksene heller, men det slapp jeg heldigvis, siden dere er så rundhåndet med komplimentene - hjertelig takk  :*)  Jeg vil gjerne si noe om persepsjon.

Nesten alle jentene som kommenterte innlegget, sa at de kjente seg igjen - de syns de ser verre ut på bilder enn i et speil. Unntaket er dersom man tar bilder av seg selv (og det har vel de fleste bloggere mellomfag i). Som jeg var inne på, stikkordet er kontrollerte omgivelser. Selvportretter til bloggen tar man flere av, inntil man syns man er presentabel nok til å poste det på verdensveven. Etterhvert får man et mer bevisst forhold til sin egen "good side", og poserer på tilnærmet samme vis på alle bilder. Visse vinkler unngår man helt, i mitt tilfelle, rett forfra og for all del ikke i froskeperspektiv, noe Ivar er EKSPERT på å gjøre når han tar bilder av meg. Delete, delete ;)

Når ANDRE står bak kamera, kan man ikke kontrollere det på samme vis. Og når ANDRE bloggere legger ut bilder av folk som ikke er dem selv, tenker de ikke over hvordan resten av personene ser ut. Alle sjekker seg selv først; ser jeg ok ut - hvis ja, splætt, ut på nettet med det. Er man hyggelig, sjekker man om noen av venninnene er særs uheldig med uttrykket eller vinkelen, men som regel ser andre helt normale ut - sånn som vi er vant til å se dem. De som omgås oss til vanlig ser ikke vår "good side" - de ser vår helt "average side" - fordi vi heldigvis ikke sitter og poserer og tilpasser oss vinkler og lyssetting sånn til daglig. Og her er det springende punkt.

Vi ser ikke oss selv hele tiden, takk og lov. Men det gjør andre. For andre er ikke stemmen vår rar når den spilles av på bånd - det er jo sånn den høres ut. For andre ser vi stort sett helt vanlige ut alle sammen, hele tiden. Andre kjenner ikke til de latterlige kompleksene alle jenter har, derfor ser de forbi dem, på helheten - i motsetning til oss selv som fester blikket rett mot problemområdet når vi ser et bilde av oss sjøl. Tyter det ut over buksekanten der, ja, det var det jeg visste! Og den rynken som jeg oppdaget i forgårs, det er jo helt umulig å IKKE se den. Jepp, det er umulig å ikke se den, dersom det er det eneste du fokuserer på. De som ser deg til vanlig, gjør ikke det - de ser DEG. Eller  enda "bedre" - de ser de tingene DU ikke ser ved deg selv - "Hun har så fine øyne, hvorfor har ikke jeg øyne som det?" - "Se så hvite tenner hun har, skulle ønske mine ikke var så gule". (En digresjon; når du tenker sånne ting - SI DET! Du aner ikke hvor mye det har å si for den som hører det. Jeg vet ikke hvorfor vi jenter lar være å komplimentere hverandre med sånne "sjalusi- tanker", er vi redde for å gjøre hverandre høye på pæra? Jeg har i alle fall begynt å si sånt  høyt, og jeg blir glad av å se hvor mye glede det sprer)

Så hvordan blir dette i bloggosfæren, der vi IKKE ser hverandre annet enn på bilder?

Vel, en ting jeg la merke til etter at et visst bloggtreff hadde gått av stabelen, var det jeg nevnte om bloggere som legger ut bilder av andre bloggere. På alle innlegg jeg har lest om dette, kommenterer jentene som IKKE eier bloggen bildet ligger på; uff, som jeg ser ut! Man har mistet kontrollen over sin bloggperson - kjenner dere igjen dette, jenter?

På egen blogg står man fritt til å forme seg selv. Vi tilpasser informasjonen til det inntrykket vi ønsker å skape, både med tekst og bilder. Da er det uhyre skummelt å treffes IRL, dersom man føler at det er stort sprang mellom bloggen og virkeligheten. Og virkeligheten påvirkes av de kompleksene man har. "De andre syns sikkert jeg er feit" - "Jeg har ikke kule nok klær, jeg kommer til å skille meg ut" - eller enda verre "JEG er ikke kul nok, de andre er så mye penere/flinkere/tynnere enn meg". Man er redd for å bli avslørt. Spør alle jentene som går for å være sykt pene på topplisten. ALLE har fått kommentarer i sjangeren "Jeg så deg i byen - du er ikke så pen som du later som på bloggen" Photoshop much?

Er det rart ingen vil være gjennomsnittlig? Det er ikke nok å bare være "vanlig" - man skal være smashing, og det til enhver tid. Derfor får vi komplekser. Derfor er vi så selvkritiske. Derfor tror vi at andre ser bare de samme feilene vi ser med oss selv, og ingenting annet. Derfor siler vi infoen og sensurerer bildene vi legger ut på bloggen. Derfor tror dere at jeg er mye penere enn jeg er, haha! ;)

Det er så klart veldig synd, men det har altlid vært sånn, og jeg tror ikke det er et fenomen som kommer til å forsvinne. Man kan diskutere om det er verre i dag enn for 20, 30 eller 40 år siden, men poenget er det samme - det vil alltid, alltid fins idealer, enkeltpersoner eller egenskaper som etterstrebes. De fleste vil føle at de ikke strekker til, i større eller mindre grad. Jeg tror det vesentlige er at man har en bevisstgjørelse ovenfor seg selv, at det ikke er disse tingene som avgjør om jeg er en bra person.

Jeg kan uten videre ramse opp hundre og fjorten ting ved utseendet mitt som jeg finner irriterende, for å si det mildt. Samtidig er jeg fullstendig klar over hvor lite det betyr i den store sammenhengen. Jeg liker stort sett den jeg er, altså inni meg - og vissheten om at jeg er en anstendig person, gjør at jeg kan takle å vite at det fins jenter som er tusen ganger penere enn meg uten å dø av misunnelse. Det handler om å ha tillitt til seg selv og sin egen verdi.

Hva man ønsker seg er noe annet. Jeg, og de fleste andre jenter (og sikkert gutter) vil alltid ha en liste av ting vi ville endret hvis vi kunne. Men så lenge man ikke lar dette definere seg som person er det ikke noe problem, syns jeg.

Derfor kan jeg skrive innlegg som i går, uten at meningen er å få boostet egoet mitt, eller klage over mitt fysiske oppsyn. Det var bare en redegjørelse av tanker omkring emnet, og det er morsomt (?) å få bekreftet at så mange tenker i samme baner. Det er også en liten terskel å skrive hva jeg syns er "feil" med meg selv - fordi et sted som dette vil det alltid være en overhngende risiko for å få det bekreftet. En eller annen anonym helt, kunne lett skrevet at, ja - pannen din er diger, eller du er like feit som du tror. Det ville ikke vært gøy å høre.

Men jeg ville ikke følt meg som en dårligere person for det.

Et "ekte" bilde av meg og min fantastiske, intellektuelle panne, null sminke og håret i en svett hale - med ettervekst herfra til midt på øret. Bildet er fra en påsketur i år, og ville neppe vært bloggmateriale hvis jeg ikke prøvde å sette et eksempel, hehe..