Fam Johansen

Da jeg var barn, kjente jeg ei jente, noen år yngre enn meg. Foreldrene hennes var nære venner av mine foreldre gjennom naboskap og slekt. En uvanlig glad jente vil jeg si, nå som jeg tenker på det. Støtt smilende, energisk. Hun var oppsøkende, uredd og nysgjerrig. Gode egenskaper å ha. Men ikke alltid.

Da hun ble tenåring, mistet vi kontakten. Jeg flyttet fra byen, og hun... vel, hun ble vel borte på flere måter. Jeg snakket i grunn oftere med foreldrene hennes, enn med henne. Da hun ble 16 traff jeg henne igjen, og vi pratet. Lenge, flere timer. Hun var den samme. Blid, omgjengelig, omsorgsfull, modig. Men noe fulgte henne, noe mørkt. Jeg skjønte vel hvor hun var på vei, men vi snakket ikke om det. Et par år senere var det uansett tydelig for alle.

Da vi var små, kan jeg huske foreldrene hennes, hvor aktive de var omkring barnas fritidsaktiviteter. De VAR brytemiljøet her i byen, de kjørte til og fra trening, de stilte opp, de stekte vafler og solgte lodd. De arrangerte, de sto på. De elsket og var til stede. De var helt normale.

Camilla var helt normal.

Den morgenen presten sin bil stoppet utenfor foreldrene hennes, skjønte pappa Frode hva som hadde skjedd før han åpnet døra. I to år hadde Camilla vært rusfri. Men nå hadde det mørke fått overtaket over henne igjen. Det verste et par foreldre kan tenke seg hadde skjedd. Camilla var død.

Det var lille julaften.

Rusmisbrukere er ikke ressurssvake personer. De kommer ikke nødvendigvis fra et hjem i ruiner, eller fra foreldre som ikke evner å verge dem. De er helt vanlige folk, som på et eller annet tidspunkt, og av tusen forskjellige årsaker foretar feil valg. Kanskje rømmer de fra noe, kanskje søker de etter noe - kanskje er de bare energiske, oppsøkende og nysgjerrige. Når skaden først har skjedd, spiller årsaken liten rolle.

Vi må bry oss.

Vi SKAL bry oss.

Dette er pappa Frode. Bildet han holder er av Camilla. Hun ble 24 år, og lille julaften er det 3 år siden hun tok sin siste dose GHB. Camilla hadde kjøpt og pakket inn julegaver til familien sin. De fant dem etter at hun døde. Jeg tror ikke Camilla ville dø. Men jeg vet at hun syns livet var vanskelig.

Frode kjemper i dag en knallhard kamp for en bedret rusomsorg i Norge. I dag har ved hjelp av en liten gruppe engasjerte støttespillere, arrangert en flott markering her i byen. Mange flinke folk holdt appeller, men sterkest av alt står historien til Frode og Linda, som ikke rakk å hjelpe sin eneste datter før det var for sent. Beskjeden de fikk de søkte behandlingshjelp for Camilla, var at hun ikke var langt nok nede. "Du må vente til hun skriker om hjelp sjøl. Da kan du søke". Hva slags støtte er det? Og når Camilla ville ha hjelp, var det uker og måneder med venting for å komme inn på rehabilitering. Hvilken rusmisbruker klarer å holde motivasjonen oppe så lenge? Hvis de kunne det, ville de ikke trengt noe behandling.

Det fins mange som Camilla. Kjenner du noen som har rusproblemer? Noen som skjuler det, noen som trenger deg, noen som kanskje trenger å prate med noen? Bry deg.

Du MÅ!