Fam Johansen

Men ikke en god en.

Jeg har alltid drømt mye, lange drømmer som jeg husker når jeg våkner (det er visst et tegn på høy intelligens, høhø) Jeg vet ikke hva jeg tror om drømmetyding, men jeg er overbevist om at man drømmer om det som trenger å bearbeides. Jeg har hatt mange mareritt om sjø og store bølger, f.eks at vi er ombord i båten til faren min og at bølgene vokser til gigantiske proporsjoner - at jeg strever med å navigere båten, at vi plutselig befinner oss i en elv som har for lite vann, osv... Disse drømmene har fulgt meg i alle år, de kommer i perioder - flere ganger i uken, det kan være variasjoner over detaljene, men følelsen er alltid den samme. Frykten for den store bølgen, redselen for å kantre. Helt bakerst ligger frykten for å dø, men egentlig er det bølgen i seg selv jeg er redd. Jeg tror jeg vet at jeg kommer til å våkne før jeg "dør" - men jeg rekker alltid å se vannet tårne seg opp utenfor - tsunamien som skal sluke oss. Det er alltid familien min, mamma og pappa og brødrene mine som er statister i disse situasjonene.

I det siste har jeg hatt et annet tilbakevendende mareritt.

En av mine største frykter er å havne i vann mens jeg sitter i bil. Da jeg var rundt 10 år så jeg (i virkeligheten altså) fire ungdommer kjøre utfor en bratt skrent og havne i sjøen. To av ungdommene døde. Vi var på båten til faren min, og jeg husker kaoset, panikken, pappa som slengte oss over i en annen båt så hardt at broren min begynte å gråte, søskenbarnet mitt som bare var to år eldre enn meg, strevde med fortøyningene uten å klare å løsne dem, pappa som bante og ga full gass så repene røk tvert av. Stillheten i sofaen der vi barna satt og ventet, lysene på sjøen, rett der borte, der de søkte etter dem som fortsatt satt i bilen på bunnen av vannet... jeg vet ikke om det er derfor jeg hater filmer der handlingen utspiller seg i farkoster med begrenset plass uten oksygen utenfor - i  verdensrommet, i u- båter... jeg hater det, for jeg har virkelig skrekk for å ikke få puste. Ok, nå babler jeg. Marerittet.

Jeg husker aldri noe annet enn denne scenen, men den er til gjengjeld nesten den samme hver gang. Ivar og jeg kjører en bil, barna i baksetet, fastspent i selene. Ivar kjører, og jeg vet hva som skjer før det skjer - en gang kjørte vi på en kai mens det var springflo, og vi så ikke hvor vi hadde fast grunn under hjulene. Panikkfølelsen idet vi havner utenfor kaien, bilen synker og jeg desperat prøver å finne ut hvordan vi alle skal berge oss, er grusom. Hvordan skal jeg få ungene løs, ut og opp, før det er for sent! Skrekkelig! Jeg vet at jeg ikke kan svømme OG navigere under vann, langt mindre bære noe med meg mens jeg svømmer. Denne vissheten følger meg inn i marerittet.

I natt drømte jeg dette for tjuefemte gang eller noe, og nå fikk jeg nesten ikke panikk engang da Ivar kjørte bilen rett ut i vannet i en sving han glemte å ta. Det var nesten en følelse av jaJA, what else is new, liksom! Kanskje det var derfor det gikk litt lenger denne gangen, for nå fortsatte drømmen med at Ivar og jeg kom oss ut med det samme, akkurat tidsnok til å se bilen vår, med ungene i, falle ned en 40 meter dyp grop, så fort at jeg visste instinktivt at det ikke var håp. Jeg husker gjenopplivingsforsøk, jeg visste det var Viktor, selv om jeg ikke så ham, ambulansepersonalet satt med en slags fjernstyrt innretning som gav hjertekompresjon. Sykepleieren gav opp, og jeg husker at jeg tagg ham om å prøve fem tak til, bare fem tak til, selv om jeg visste at det var nytteløst. Han prøvde fem tak til, men det var ikke tegn til liv. Det er det siste jeg husker før jeg våknet.

Hvorfor drømmer jeg sånne ting, det er jo tortur!?

Når jeg søker på drømmetydning om bølger, så finner jeg at det handler om tap av kontroll. Det kan stemme, for det er mye den følelsen jeg har, jeg kjemper for å berge oss, det er liksom jeg som har ansvaret, ofte syns ikke andre at vi er i noen fare i det hele tatt - men kreftene utenfor er så store, jeg har ikke en sjanse. Jeg VET at vi vil treffes av den største bølgen, det er bare et spørsmål om når. Store bølger antyder at jeg ikke har vært helt på topp psykisk, men nå er det lenge siden jeg har drømt noe slikt, så jeg kan ikke huske hvordan hverdagen min var akkurat da.

Det er aldri bølger når barna "drukner" i bilen. Det oppleves ikke som tap av kontroll på samme måte, mer som panikk, tidsnød og angst. Vannet er alltid stille og mørkt, med unntak av i natt, da jeg så bilen tippe over en slags mur av runde stener som gikk rett ned til bunns, før den forsvant ned i svart vann. Mørk sjø er visst ikke bra, men at overflaten er rolig, er et godt tegn. En bil symboliserer stort sett deg selv i drømme, sies det, og om noen andre kjører er det et tegn på hell. Dette stemmer ikke i det hele tatt, men det er ikke sikkert bilen er så vesentlig.

Jeg aner ikke hva det betyr, men det er ganske masete å ha slike mareritt. Både Ivar og jeg er slitne om dagen, særlig Ivar som ikke er helt i form. Jeg føler kanskje litt at vi kjemper mot strømmen akkurat nå, kanskje er det derfor jeg sover så urolig. Når jeg ikke drømmer dette, har jeg skremmende mareritt om andre ting, men jeg husker sjelden noe, bare følelsene, og bruddstykker.

Heidi, drømmefangeren din har slutta å virke! :/

Nå skal jeg legge meg, og håpe på en rolig natt i hodet mitt.