Fam Johansen

Jeg hadde ett nyttårsforsett i år. Det var at jeg skal bli med Ivar på topptur denne sesongen. På ski.

Jeg KAN virkelig ikke stå på ski. Når jeg forteller det til folk, pleier jeg vanligvis å få denne responsen: Hahaha, nei du, det kan ikke jeg heller. Jeg er skikkelig, skikkelig dårlig.

De misforstår. Når jeg sier at jeg ikke KAN stå på ski, så er det det jeg mener. Jeg KAN, såvidt, gå bortover på langrennski. Og jeg KAN, knappest, gå oppover en slakk fjellside på et par smørefrie. Jeg kan IKKE, under noen omstendighet, renne ned en bakke. Det byr på kultur-kræsj, når man gifter seg med en tromsøværing som har et nærmest erotisk forhold til alt som har med ski + fjell å gjøre.

Min mor dro oss ofte med "på fjellet" da vi var barn - dvs en km inn i lia, der vi installerte oss i en liten dalside og rant på akebrett et par timer. Eller plastduker. Eller båtfendere. Vi hadde det veldig gøy. Men skigåing ble vi ikke så flinke til. Et av mine tidligste turminner er da min mor dro broren min og meg på akebrett bak seg i tau, 5 og 2 år gamle, mens hun selv prøvde å renne ned en bakke på langrenn. Den eneste bjørka i hele bakken kom i mellom oss, mamma havnet på den ene siden, vi på den andre, treet sto som en påle idet tauet som bandt oss sammen strammet seg brått og to unger landet hodestups i snøen. Et par pene damer i Mariusgensere og knickers bivånet det hele. "Se på hun der, som hun herjer med ungene sine. Tsk, tsk."

En gang, da jeg var 17 - 18 år, dro Sigurd Eks meg med i skibakken, på slalom. Jeg visste at jeg sannsynligvis kom til å tryne AV trekket, som var av typen kopp, en sånn dings som du planter mellom bena. Nei, se DET gikk forbløffende bra, jeg kom helt opp på første forsøk. Så skulle jeg av. Jeg så til min skrekk at jeg kunne risikere å bli med trekket ned igjen hvis jeg ikke snart kvittet meg med staget mellom bena, så jeg sikta meg inn på et tau som var strukket på tvers foran meg og slapp meg av koppen. Jeg la merke til en kabel som var snurret rundt tauet, og jeg kan huske at jeg tenkte, hm, det var merkelig, en ledning midt oppå fjellet. I ganske fin stil rant jeg mot tauet, tok tak i det med begge hender for å bremse, kjente at det gav litt etter, men jøss - jeg sto fortsatt på beina! En gjeng 14 år gamle gutter satt og slappet av ved en stolpe rett ved, de tittet sløvt bort på meg idet jeg rettet meg opp, stolt som en høne over at jeg enda ikke hadde hatt fleisen nedi snøen. Så sa den ene

- Døh. Gidder du å sette i igjen kontaken? Trekket står.

Jeg tittet bak meg, der sto folk bom fast nedover hele fjellsiden,og jeg sto med ledningen i hendene. Trallala.

Det ble med den første turen, jeg brukte bokstavelig talt hele dagen på å komme meg ned igjen. Jeg hadde det gøy - i alle fall når det ikke var bratt. Men av en eller annen grunn, foreslo Sigurd aldri at vi skulle stå på slalom igjen.

Til sammenlikning klatret Ivar i fjellene i Ramfjord og omegn, sommer som vinter, fra han var en neve stor; de høyeste og spisseste toppene var mest interessante. Han deltok i NM i reinkappkjøring i Kautokeino på ski:

Syns jeg ser meg sjøl bak den reinen, hahahaha!

Etter at han flyttet hit, tok det ham ett år å bli mer kjent med fjelltoppene heromkring enn jeg harklart på to, tre tiår. Ivar har vært på fjell her jeg aldri hadde hørt om før. Utgangspunktet vårt er altså "litt" forskjellig.

Jeg tror ikke Ivar skjønte rekkevidden av hvor talentløs jeg er, før vi var på hyttetur på Voss sammen med noen av hans gamle venner. Som vanlig, gjorde jeg dem alle oppmerksom på hvor dårlig det sto til med skiferdighetene mine, alle trøstet meg og sa at de ikke var "så flinke" de heller. De hadde dessuten sett noen dansker i bakken dagen før, og så lenge DE var der, så ville ingen legge merke til om jeg var litt skjelven i beina. La oss bare si, at de danskene var det ingen som så på.

Like fullt har jeg altså forbant meg på at jeg skal finne ut av dette greiene. Overvinne sin frykt og alt det der... Jeg er nemlig livredd for fart, jeg takler det ikke. Som alltid ellers, TENKER jeg så forferdelig mye underveis, og gjennomgår derfor en rekke konsekvensutredninger idet jeg setter utfor. Samtilge involverer gips og sykehus. Alle nødsystemer slår inn, og jeg setter meg på ræv før jeg får sjanse til å skade meg på ordentlig.

I går arriverte disse vidundrene på postkontoret:

Ett par blå randoné - ski, direkte fra Tyskland, som min kjære mann i sin visdom har bestilt på egen hånd. Det er jeg og Kari Traa, vi er DER, liksom. (Ser kanskje litt ut som jeg viser finger på bildet. Jeg gjør ikke det, jeg prøver bare å billedliggjøre mie uhyre nære relasjon til Kari Traa)

Så i går, mens jeg så på Frustrerte Fruer og nøt en kopp nytrukket Pukka - te, stekte Ivar skisko - såler i ovnen, teipet tærne mine fra hverandre med isolasjonsplast, og fant fram sokker som passet til skibruk. Så klampet jeg rundt i stua en stund med de nye skoene på, og da jeg mistet blodsirkulasjon i fotsålen og ikke lenger kunne kjenne mine egne tær, konstaterte Ivar at sålen var ferdig formet.

Det betyr at vi er klar for topptur.

Hjelp.