Fam Johansen

Jeg har så veldig lyst til å skrive noe morsomt, eller i det aller minste noe interessant. Beklageligvis er ikke følelsen av at hjernen presser øyeeplene mine ut av skallen særlig inspirerende. Bihulebetennelse in my <3. 

Jeg får ofte ideer til blogginnlegg ved å spørre meg selv hva som opptar meg akkurat nå. Vel, siden i går har jeg ikke tenkt på stort annet enn nettopp følelsen beskrevet ovenfor - men i anstendighetens navn skal jeg la være å blogge [mer] om det. Det som har opptatt meg nest mest, er det forsvunne fotoapparatet. Det irriterer meg mer og mer at det er søkk vekk, særlig siden det er en reell mulighet for at det faktisk ER søkk vekk for alvor. 

Det er rart hva man legger seg på minnet. Jeg vet, forbløffende nok, hvor jeg var minuttene før det forsvant. Da var vi på Ivar Aasen - tunet, fire mil og en fergetur fra der jeg bor, sammen med familien til Ivar. Jeg mente bestemt at de siste bildene jeg tok var på parkeringsplassen da vi skulle kjøre hjemover. Etter det hadde jeg overhodet ikke snøring på hvor jeg la det. Vi var så mange at vi kjørte to biler, og jeg vet jeg flyttet meg fra den ene bilen til den andre rett før vi dro. Jeg klarte ikke huske om jeg hadde med kameraet inn i noen av bilene. 

Jeg måtte jo bare begynne et sted, så etter å ha gått gjennom naturlige steder der det kunne ligge uten resultater, sendte jeg en mail til søsteren til Ivar. Kunne noen av dem huske å ha sett det ligge å slenge et eller annet sted? 

Det kunne de ikke, men min oppegående svigerinne sendte meg dette bildet av Sara, som tar bilder av søskenbarnet sitt inni bilen. Aha! Det hadde jeg helt glemt, så SARA var altså den som tok de siste bildene. Det hadde jo vært veldig greit om jeg kunne skylde på henne, stakkar.  

Det kan jeg imidlertid ikke. Dette bildet, tatt etter at vi bestemmer at jeg skal kjøre den andre bilen hjem, og etter at Sara er ferdig å bruke det. Ser man godt etter, inni den røde sirkelen, ser man at jeg faktisk HAR med kameraet idet jeg går mot bilen. Takk til min svigerinne for glimrende detektiv - arbeid. 

Her slutter imidlertid alle spor. Jeg vet at jeg ikke har sett på bildene som Sara tok av kusinen sin, det til tross for at vi måtte vente både lenge og vel da vi kom til fergekaia. Det ville vært naturlig for meg å se gjennom dagens bilder på den ventetiden - men da satt jeg og bladde i en fergerute, i mangel på noe bedre å lese, husker jeg. Jeg husker også at jeg tenkte; søren, hvor er nå kameraet, oppe i kafeen på ferga, fordi jeg gjerne ville tatt bilde av Viktor som var den eneste som likte pizzaen ombord.  

Da står jeg igjen med noen teorier, den ene mer smertefull enn den andre:

1. På ett eller annet tidspunkt har jeg lagt det på taket av bilen og glemt det der før vi kjørte av gårde. I så fall er det nok ødelagt, men om noen finner det, er det kanskje håp om å få igjen minnebrikken. 

2. Det er stjålet fra bilen. Det kunne skjedd på ferga, som var første stopp - men jeg tror ikke det, jeg mener nemlig at bilen var låst for en gangs skyld. Dessuten lå lommeboken min i bilen også, og den har jeg. MEN - det kan naturligvis ha blitt tatt fra bilen på et senere tidspunkt, siden det tok noen dager før jeg merket at det var borte. Jeg merker at jeg ikke tror dette er særlig sannsynlig, jeg ville sett det neste gang jeg kjørte. 

3. Det har FALT ut av bilen. Se her, nå snakker vi ting som skjer MEG. Det er veldig mulig at jeg har lagt det i den hylle - greia i døra, og mens vi har gått ut og inn har det falt ut. Det kan ha skjedd på fergeleiet, på ferga, hjemme, eller på flyplassen, som vi kjørte mer eller mindre direkte til, fordi familien til Ivar skulle hjem da. 

4. Jeg har tatt det med meg hele tiden, og i et bevisstløst øyeblikk lagt det fra meg på en eller annen obskur plass i huset som jeg sjelden ville plassert det ellers. MEN HVOR!? 

Hvis jeg har noen synske lesere, vil jeg gjerne ha tips!