Fam Johansen

Denne uka har Viktor tisset på do flere ganger. Jeg håper vi får ham ut av bleiene for godt til høsten, det ville vært... rett og slett en milepæl. Jeg tør ikke tenke på hvor mange bleier vi må ha skiftet siden 2007. Sara var bare 21 mnd da Viktor kom til verden, så det var en periode med "overlapp" også. Selv om det fortsatt krever oppfølging en god stund, er det rett og slett et aldri så lite vendepunkt vi står foran nå. Total bleiefrihet. Kast bleiekortene. Betydelig bedre plass i badeskapene, og mindre avfall i søppelcontaineren. Mer sjokoladepenger til meg, mohahaha.. ! 

Nei, apropos sjokolade. For noen dager siden så jeg at noen hadde lagt ut et bilde av meg på en nettside, og jeg har hatt mareritt om det siden. En ting er å ha kontroll over sitt eget speilbilde, og sin egen delete -knapp på kameraet, men å se seg selv på et bilde som fotografen kommenterte; ja, det ble fint! - og jeg ser ut som et helvete - da er det på tide å ta noen grep. For det første må jeg til frisøren, hehe! For det andre må den gravid - kulen på magen BORT! (Og dobbelthaken forsvinner i dragsuget, håper jeg) 

Det har så smått begynt å gå opp for meg at det finnes klær laget for folk som har den vekten jeg har nå, selv om det er 10 kg mer enn jeg var før, og 15 mer enn jeg liker. De kan til og med se bra ut, og strammer ikke nødvendigvis på feil sted, eller deler flesket på uheldige måter. Jeg har begynt å skjønne hvorfor jenter som veier mer enn meg, klarer å se freshe ut selv om de ligger på den rundere siden av slank. Det er fint, og det gjør det lettere å håndtere sine egne komplekser. Men - jeg trives ikke. Vekten i seg selv er egentlig ikke det verste lenger, jeg har ikke veid meg siden vekta vår tok kvelden for snart et år siden. Det er først og fremst magen som gjør meg gal, for den tyter ut alle vegne, gjør det vanskelig å finne bukser som er fine OG behagelige, og HELT umulig å bruke litt ettersittende klær. Den er generelt vanskelig å overse. 

Nå skal jeg være fadder for en baby i slutten av august, og da skal jeg ha på meg bunad. Basta. Den ble sydd til konfirmasjonen min, da jeg veide noe slikt som 57 kg - men jeg har klart å bruke den ti år og ti kilo senere også, selv om den da satt litt - eh - stramt her og der. Men den skal på, om jeg så skal kle den på meg med hammer, meisel og tang. Det er naturligvis lettere å bare gå ned de stakkars kiloene som skal til, og det er altså målet.

Og nå er det så konkret og offtentlig at det blir altfor flaut å ikke klare det. Den 22. august skal det altså postes et bilde av meg i bunaden min her. Sånn er det med den saken. 

Bodybuilding a'la Mariann. Nå er det nok.