Fam Johansen

Jeg ser så mange som er flinke til å pusse opp møbler. Perler på en snor, Anne Marie, Anne Arstad, m.fl. Ikke for det, jeg har pusset opp drøssevis av møbler i mitt liv. De lekreste skatter har jeg skapt av avlegs gammelt skrot, ting bare jeg har sett verdien av, som andre ville kastet. Det er imidlertid verdt å merke seg at disse suksesshistoriene utelukkende har funnet sted i mitt eget hode. Jeg har støtt hatt enorme VISJONER om alt jeg har ønsket å restaurere, men i realiteten har jeg gjort meg den samme bitre erfaringen som mange andre drømmere som meg - man samler på alt mulig i håp om at man en vakker dag skal få gjennomført det man har tenkt.

Da jeg for mange år siden kjøpte min første bopel, kjøpte jeg også denne skjenken (sminkebordet?) for en rimelig penge på en bruktbutikk. Den stammer antagelig fra 60 - årene, traust og brun var den. Det var i utgangspunktet et sånt tre- delt speil på den, men når man deler areal med en person som går fra konseptene med ujevne mellomrom, og dermed kaster det som fins av løsøre rundt omkring, må man regne med litt svinn. Uansett, jeg malte den blå, for sikkerhets skyld i to nyanser i et psykedelisk mønster skapt av tykke penselstrøk oppå hverandre. Dersom du lurer på hva som besatte meg til det relativt frekke fargevalget, anbefaler jeg dette innlegget.

Grunnarbeid har aldri lagt for meg. Å pusse, grunne, sparkle og pusse igjen, er så dørgende kjedelig at jeg glatt hopper over det. I dette spesifikke tilfellet husker jeg at jeg var SYKT fornøyd med at jeg GADD å maskere opp de stramme, mørkeblå firkantene på skuffene og på toppen. Man ser jo at firkantene på skuffene er skjevere enn Jan Thomas, men greit nok.

I dag har jeg moderert meg en smule i forhold til hva jeg syns er pent, så denne skjenken (skatollet?) skal nå bli uskyldshvitt. Ikke bare det, jeg skal gjøre det SKIKKELIG!

I helgen begynte jeg å pusse. Jeg pusset med sandpapir i to stive timer, til fingertuppene var hudløse og malingen matt. Hver gang jeg tenkte at "nå er det vel nok" eller "jeg orker ikke pusse inni det hjørnet" tenkte jeg, NEI! Denne gangen skal du gjøre det RETT! Ingen snarveier. Om du har sett 80 - talls klassikeren Karate Kid (ikke den nye "norske" - men den første) så var jeg min egen Mr. Miagy. "Wax on, wax off, Daniel - san!" Ah, mestringsfølelse!

I går pusset jeg litt til, før jeg ba Ivar hoste opp noe sparkel så jeg fikk kittet igjen hullene til de gamle håndtakene. I mellomtiden fant jeg fram vaskevann og en fille. I pertentelighetens navn helte jeg Kraftvask oppi vannet. Sånt som man vasker bordkleding med. Siden jeg ikke skulle vaske et helt hus, nøyde jeg meg med en kork, og følte meg veldig flink og nøye som tok meg bryet med å Kraftvaske det stakkars møbelet.

Kraftvask er kraftige saker. I særdeleshet brukt på elendig grunnarbeid og ulakket, vannbasert maling. Blåfargen krøllet seg i protest. Jeg kunne pirke den av med neglene! Særlig at jeg kunne male hvitt oppå der, malingen lå som et solbrent hudlag over teaken (eller mahognien, hva pokker de nå laget møbler av i - 63)

Så, istedet for å sparkle, brukte jeg sparkelskjeen til å skrape malingen av. *grem*

Nuvel. I sannhetens navn er jeg glad for at det skjedde, selv om jeg ville foretrukket å gjøre meg denne erfaringen FØR jeg brukte to timer på å pusse ned. Jeg følte meg aldri riktig vel med å male oppå den gamle malingen, jeg hadde vel en viss idé om at den ikke akkurat satt som spikret. Men NÅ skal det dusken brodere meg ikke være en skvett blåfarge igjen på denne sørgeligheten når jeg er ferdig. Før eller siden blir dette veldig pent. Forhåpentligvis før.

Wish me luck.